Til minne.

Hun var så ”frisk”, likevel måtte jeg ta den vanvittig tunge avgjørelsen å slippe henne.
Jeg vet ikke hva hun ville valgt selv – det jeg vet - er at hun ble blind og døv. Hun ble stående å pipe om hun kom bort i en stol, en støvsuger el, hun visste ikke hvordan hun skulle komme seg forbi. Det var fryktelig å se på!
Hun ville så gjerne være med på tur, men etter noen meter ble hun usikker – slik vi blir om noen holder oss for øynene når vi skal gå.
Hun gikk nølende og ustøtt, pep og ”hang” etter i båndet, jeg kunne ikke slippe henne heller, hun hørte meg ikke lenger om jeg ropte.
Selv om hun på alle andre måter var frisk, ble livet hennes så begrenset og hun vantrivdes tydelig med alt som innebar bevegelse både inne og ute. Hun sov rolig, og hun spiste, det var det eneste som fungerte helt som før.
Jeg skriver så utførlig om dette – både for å endelig sette ord på det, men også for at andre skal få hjelp til sin vanskelige avgjørelse i en lignende situasjon.
Bestemmelsen ble tatt da jeg flyttet et valpekull fra soverommet og ned i stuen, hun gikk seg på valpebingen hundre ganger hver dag, ble stående like hjelpeløs og pipe, det var hjerteskjærende å se på…jeg klarte det ikke, like lite som jeg klarte tanken på å si adjø til henne…men jeg måtte.

Nell var en krevende og aktiv hund fra første dag! Vi hentet henne den dagen Estonia forliste…det var full storm da vi kjørte fra Arlanda til Vikingstad, og enda verre da vi returnerte til Stockholm sent samme kveld! Trær lå over veien og det var et forrykende uvær.
Litt slik var Nell….hun var en stormvind, intens i alt hun gjorde. Hun var den snilleste og morsomste hund man kan ønske seg, hun var aldri syk, og da mener jeg aldri…hun kastet opp engang i sitt liv og da hadde hun spist noe hun ikke tålte. Aldri dårlig i magen, ingen betennelse i verken hud, øyne eller ører. Hun var kjernesunn.

Hun hadde et par uvaner som var krevende, andre tisper var ikke velkomne i hennes nærhet, og hun elsket å høre sin egen stemme!!
Av og til glemte hun å ”spørre” om kjønnet ,- så da konfirmerte hun gutta også…når hun oppdaget at det var en aldri så liten misforståelse – ble det lek i full fart over stokk og stein!
Nell var intens på alle plan, det var ingen mellomting.

Som jeg savner det søte lille fjeset hennes..hun hadde alltid en spørrende interesse i øynene når hun så på meg.
Nå er hun borte, og jeg tror hun er sammen med Liza…det er god plass i den gamle hvilestolen som står ved et av Himmelens mange vinduer…der ligger mine to og venter.
Om det finnes en Himmel – slik vi forestiller oss – så er hundene mine der. De vil løpe meg i møte den dagen jeg sier adjø, det ønsker jeg å tro.
Da skal vi gå en tur i De Himmelske Skoger, hilse på alle de andre som går tur, ingen er sinte, blinde eller døve....

Kjære Himmelske Far.

Du har allerede passet min Nell i over et år, jeg har glemt å si at tennisballer er ok for henne også, men om noen av Englebarna dine har en sendeplate de kan avse – så er det hennes favoritt.

Klapp henne fra meg, og si jeg er så glad for at hun var min og at jeg savner henne hver eneste dag!

Man glemmer aldri en hund som Nell, tårene renner her jeg sitter og skriver og minnes min Nell.
Min kjære Nell, jeg savner deg, håper jeg gjorde det som var rett…for DEG.

S34283/80
INTUCH J NORDUCH
Redrob Scandal-Beauty